Du vil alltid være onkelen vår som alltid var der for oss. En trygghet og godheten selv, gjennom hele vår oppvekst og voksenliv.
Mange og gode er minnene fra Sokna og butikken sammen med deg.
Vi var heldige som fikk komme i ferier og du stilte villig opp.
Ofte møtte du oss på halvveien, så mor og far slapp å kjøre helt til Sokna.
Det var alltid stort å få kjøre med deg opp til Sokna og sende dem hjem igjen.
Etter stengetid kunne vi dra og bade, kanskje kjøpe is på Bergeland
Noen ganger fikk vi være med på brannstasjonen og se på bilen der.
Du var en tålmodig lekeonkel.
Du var også nevenyttig.
Sjelden har jeg vært stoltere enn da du bygde Trøkkebil til Jon Simen og meg. Det var finsnekring med enkle redskaper. Men for en bil det ble!
Senere år hjalp du oss med alt fra finansiering, oppusning til utlån av bil, ferieleilighet og tok på deg transportoppdrag. Du var aldri vond å be. Du stilte alltid opp.
Du lot oss også slippe til i butikken, vi priset og stablet varer og ble racere på å sortere tomgods.
Du ga oss tidlig tillit og lærte oss nøyaktighet og grundighet.
Det var ekstra stort for en liten pjokk å få sitte i kassa, ta imot betaling og regne ut vekslepenger. Vi fikk også pakke varer og var med når du kjørte dem ut.
Stor var gleden når vi sammen tok en velfortjent Cola pause med is fra ismaskinen på bakrommet, eller de gangene du serverte pølser stekt i krydderoljen til kyllingen du ble så kjent for.
Selv lukten av parafin fra tanken bak butikken leder meg rett tilbake til iskremspising i ettermiddagssolen på lasterampen etter stengetid.
Jon Simen fikk størst tillit og tok over rollen som butikksjef da du i ´94 dro til fotball-VM i USA for å se Norge spille.
Du ga tydelig uttrykk for at du var stolt oss og det vi fikk til, og du opplevdes nok litt som en reservepappa. Jeg husker spesielt godt da jeg i ´94 var på hytta uten telefondekning, og du hastet fra butikken og gjennom skogen for å gi meg beskjed om at jeg fikk studieplass på medisin i Oslo. Jeg tror nesten du var stoltere enn meg akkurat da.
Gjennom hele vår barndom var du også fast leverandør av Donald-blad og senere Sølvpilen og Fantomet. Noen ganger til og med før de kom for salg! Det var alltid stas å få med seg siste bladet på hytta og andre ganger tok du turen Asker. Det ble sjelden mer 1-2 uker mellom hver levering – takket være deg.
Da du flyttet til Oslo, så vi deg mest når du besøkte oss. Men det ble også turer til deg. Hermine og Oscar husker godt bussturene for å besøke deg. Du har alltid hatt med en liten gave til de minste og det er ikke få melkeruller du har delt ut! Du har også vært med på hytta både på Langevann, Kragerø og i Skurdalen.
Du delte også raust av sportsinteressen din.
På samme måte som vi hadde fått være med deg på fotballkamper, jeg tror rekorden min med deg var tre kamper på én søndag, sørget du også for barna våre fikk være med. Gutta mine husker spesielt godt da dere dro på U21 Landskampen da Martin Ødegård slo igjennom.
Du sa alltid at du var godt vant til å være alene, men du var aldri ensom.
Du har alltid vært oppmerksom og utrolig flink til å holde kontakten med venner og kjente.
Du var en de få som fortsatt kunne stikke innom uten å ha avtalt på forhånd.
Det var alltid koselig å få overraskelsesbesøk av deg.
Da du skulle fylle 80 år, ville vi nevøene gjøre litt ekstra stas på deg og spurte pent om vi kunne få arrangere selskapet for deg i Asker.
Du syns som vanlig at det var alt for mye styr, og var litt usikker på om det var noen god idé, men innrømmet at det hadde vært hyggelig å samles.
Fest ble det, og vi gjentok det mange ganger, sist nå i våres på selveste 90 års dagen.
Da var du selv vertskap, med mottakelsen i det nye hjemmet ditt på Vabråten.
For da hadde vi blitt naboer. Det hadde riktig nok tatt litt tid å komme dit.
Du var jo vandt til å klare deg selv – kanskje i lengste laget.
Vi trodde vi skulle miste deg den sommeren for to år siden, da du gikk inn og ut av Ullevål sykehus.
Du ville jo helst ikke bry andre, og det tok tid før vi forstod hvor dårlig det egentlig stod til. Innleggelsen ordnet du selv. Men det ble krevende å følge deg opp når du bodde i Oslo og vi i Asker.
Du var nok ikke veldig innstilt på flytting første gangen jeg la frem forslaget om at nabohuset hos oss kunne egne seg. Men etter et år med diskusjoner og avklaringer kom du en dag og sa at om tilbudet fortsatt stod ved lag, kunne du godt tenke deg det. Vi pusset opp i rekordfart og i februar i fjor ble vi naboer.
Ikke akkurat universell utforming, men avtalen var klar – du kunne bo så lenge du klarte trappene.
Du var ofte redd for å være til bry og bekymret deg for at du etter hvert ville trenge mer hjelp.
Vi har hatt noe samtaler om akkurat det.
Men som jeg alltid har sagt: Du har aldri vært til bry. Tvert imot.
Gleden over å få gi noe tilbake til deg, som har gitt oss så mye, er jeg utrolig takknemlig for.
Du fant deg raskt til rette i ditt nye hus, var i stor grad selvhjulpen, men takket sjelden nei til litt hjelp med husvasken.
Du unte deg ikke stor luksus, var nøysom i hverdagen, bortsett fra når det gjaldt gode råvarer. Da var det skikkelig.
Jeg husker da jeg fikk overtalt deg til å kjøpe en ny TV da den gamle ikke var lett å se på i dagslys. Konklusjonen din da, som så ofte ellers, var: «Det går jo til en god sak.»
Og for en verdi det har vært å få bli enda bedre kjent med deg.
Jeg er utrolig takknemlig for at vi fikk ha deg som nabo det siste året.
Det var trygt for oss, og trygt for deg.
Du ble en del av hverdagen vår med samtaler, mimring, felles middager, sport på TV og små og større problemer som ble løst underveis.
Du var en god venn. Alltid interessert, oppmerksom og i godt humør.
Du fulgte med på familie, venner og verden rundt deg og holdt deg oppdatert på nett.
Selv om helsen ga deg noen ekstra utfordringer de siste årene, fokuserte du alltid på det du mestret.
Du klaget aldri.
Selv de siste dagene på sykehuset hadde du glimt i øyet og delte gode historier. Og tok deg som alltid tid til å gjenta poenget en gang eller to.
Veien ble kort fra du selv kjørte til tannlegetimen i Hønefoss 10. november til du sovnet stille inn på Bærum 27. desember.
Og du rakk aldri å bli så dårlig at du ble en belastning for oss andre.
Det er rart å ikke lenger kunne banke på hos deg for å slå av en prat, eller høre toraderspill sent på kvelden når du trodde ingen hørte.
Men minnene er mange, og de leve videre.
Vi takker deg for alt du har vært for oss - og barna våre.
Vi lyser fred over ditt minne.
Vis mer
Vis mindre
Administrator innlogging
English
Svenska
Dansk
Nederlands
Informasjonskapsler
Portal
